For at forstå dagens virkelighet på Sardinia er det nødvendig å ta et tilbakeblikk på dets Historie, hendelsene som i tidligere tider har hatt en påvirkning på landskapet og sardinske befolkning: ensomheten til de udstrakte berg og kystlinjer og den medfødte gestfriheten, det krystallklare havet, de iøynefallende folkedraktene samt alle de kontrastene som aldri vil holde opp med å forbløffe de opmærksomme besøkende og som aldri vil bli gjenkjent og verdisatt nok. Det er nok å tenke på de store artistiske verdier i de romersk sardegniske kirker, eller på at øya er den regionen som har den mest håndgripelige arkeologiske virkelighet: skipsvrak, disse ekstraordinære stein monumentene som man kan møte på for hvert skritt man tar. De ligger der nede i dalene, på disse åsene og noen ganger også internt i noen landsbyer, fra det femtende århundrede f.Kr. og uansett i 3500 år.
Fra 1600 til 600 f.Kr. utviklede den Nuragiske Sivilisasjon seg på øya og den nådde høydepunktet sitt rundt år 1000 f.Kr.; de nuragiske tårnene representerer de mest fasinerende eksemplarer på øyas arkeologiske skatter.
De ble konstruert med den såkaldte “falsa volta” –teknikken som innebærer at man legger stenene i sirkel og hele tiden nærmere sentrumet av tårnet for på denne måten gi form til de forskellige lokalene i konstruksjonen. I hovedtårnene blir det rent faktiskt laget to eller tre saler (hele tiden mindre jo høyere opp). I begynnelsen ble disse neuragiske byggverk konstruert kun med et tårn (og som nettopp omtalt, bestående av to eller tre etasjer).
I etterkant, når begivenhetene ved Middelhavet indikerte eminente invasjoner av øya, ble de nuragiske tårnene forsterket ved å omgi de med sekundærtårn og forsvarsbastioner. Omkring noen nuragi tårn finner man også enkelte steder ruiner etter staller samt i forskellig antall, landsbyer som ble konstruert også lengre vekk fra nuragitårnene, eller fortsatt rundt nuragiske santuarier og hellige brønner. I disse siste ble vannet, som det alltid var lite av på øya, avholdt som en gudegave.
Gravplassene fra den nuragiske periode blir kalt gigantenes graver. De godt bevarte eksemplarene består av en lang megalit korridor (store skvadrate masser) som konstruerer felles graven samt en exedra bue, hvor det i sentrum av denne nesten alltid finnes et minneplate monument, noen er over tre meter høye og veier godt flere ti-tonn.
Den nuragiske kunst-smak frembringes i de berømte bronseminiatyrene som representerer såvel de dominante kast (ypperstepreste, krigere) som befolkningen i hverdagen samt dyr, små offerbåter og små modeller af nuragi tårn.
